fbpx
61 16 28 00 drift@kildevangen.no

Artikkelen er hentet fra Morgenbladet.

Vi har forsonet oss med at stoffer som heroin og kokain fører til avhengighet. Men hva om denne etablerte sannheten om avhengighet er feil?

Hva er det største problemet med samfunnet vårt? Jo det store problemet – som bidrar til å føre oss ut i alt fra terror til rusmisbruk til klimakrise – er at vi lever liv i ensomhet, eller «utilknyttede» liv. Samfunnsanalysen kommer fra britiske Johann Hari. Den 36 år gamle Hari var stjernespaltisten i The Independent, neddynget av priser og utmerkelser, før han ble tatt i en plagieringsskandale i 2011. Han har gått en lang vei tilbake til offentligheten og i år har han fått et massivt gjennomslag med boken Chasing the scream, som handler om ruspolitikk. Boken, skrevet med rusproblemer i egen familie som drivkraft, regnes som et tidsskifte i debatten om hva avhengighet egentlig er for noe.

Dagens oppfatning av avhengighet bygger til dels på et eksperiment fra 50-tallet utført på rotter: Forskere plasserte en rotte i et bur, helt alene, med to vannflasker. Den ene flasken inneholdt bare vann, den andre var tilsatt heroin eller kokain. Det ble utført flere forsøk, og nesten hver gang ble rotten så avhengig av narkotikavannet at den døde av det. Konklusjonen fulgte: Narkotika er så avhengighetsskapende at ni av ti rotter vil benytte seg av det, helt til de dør. Det samme vil skje med deg dersom du bruker disse rusmidlene.

Men det var én psykologiprofessor som ikke kjøpte avhengighetshistorien. Kanadiske Bruce Alexander mente det var noe vesentlig som manglet i de første rotteeksperimentene, nemlig hyggelige omgivelser. I stedet for å la rottene være helt alene i buret, laget Alexander en park hvor rottene fikk være sammen. De fikk leke, god rotte-mat og det meste en rotte kan drømme om. I «Rat Park» skjedde det noe helt annet. Rottene som levde her, likte ikke det narkotika-infuserte vannet. Mens de isolerte og ulykkelige rottene ble sterkt avhengige, skjedde dette ikke med rottene i det lykkelige miljøet, og ingen av rottene i Rat Park døde.  

I Chasing the Scream forteller Johann Hari om en studie publisert i Archives of General Psychiatry. Under Vietnamkrigen anslo man at 20 prosent av de amerikanske soldatene ble heroinavhengige. Man fryktet naturlig nok at USA ville få mange tapte sjeler når de returnerte.

Men da de kom hjem, sluttet hele 95 prosent av soldatene å ta heroin. Veldig få måtte på rusavvenning. Kan Vietnam ha fungert som buret til rottene? Har Bruce Alexander rett i at vi mennesker også er avhengige av å leve tilknyttede liv med fungerende relasjoner for å unngå avhengighet? Kan stoffavhengighet ha sammenheng med et samfunn der flere er ensomme og lever liv isolert fra hverandre? Kan en som er avhengig av heroin ha en «relasjon med heroin» fordi hun eller han ikke klarte å relatere seg skikkelig til noe annet?

Vårt samfunn er basert på stadig mer flyktige relasjoner. Vårt forhold til familien og nabolaget har forvitret. Å pleie jevnlig kontakt med sine nærmeste, blir ofte forsaket til fordel for karriere og nettverk.

Ved første øyekast kan dette virke som en offerløs forbrytelse. Men når selvvalgte bånd trumfer, er det noen som faller utenfor. For alle har ikke de samme mulighetene til å velge seg gode relasjoner. Og ensomhet er ikke bare et individuelt problem. Blir ensomheten utbredt nok, snakker vi om et alvorlig samfunnsproblem. Karpe Diem treffer i sin nye hitsingel «Hvite menn som pusher femti» – om enn utilsiktet – i så måte en veldig viktig spiker på hodet: hvite menn på femti er en trussel i samfunnet, nettopp fordi de i større og større grad blir ensomme.

Ensomhet fører ikke bare til psykisk og somatisk sykdom for dem det rammer; den har også potensial til å avle vold, blir den knugende nok. Vi har sett det utallige ganger: en ensom ulv tyr til vold mot storsamfunnet. Hvorfor? «Ensomhet er en så vond og skremmende opplevelse at folk vil gjøre bokstavelig talt alt for å unngå det,» sa psykoanalytiker Frieda Fromm-Reichmann – på det samme 1950-tallet de første rotteeksperimentene la grunnlaget for den ruspolitikken vi har i dag. Hun pekte med det muligens frem mot en framtid som har gitt oss tilfeller som Anders Behring Breivik og Thomas Quick. Mangelen på tilknytning har i et slikt perspektiv potensial til å drive oss til desperasjon, galskap, vold, (masse)drap – og falske tilståelser om drap. Boken Mannen som slutade juga (2014) av Dan Josefsson, åpner med nevnte Fromm-Reichmann-sitat og fortsetter med hundrevis av sider med argumentasjon for at det var nettopp ensomheten som drev Quick til å tilstå over 30 drap han ikke hadde begått. Kan dette ha vært den samme typen ensomhet som har drevet så mange tusen av hans samtidige inn i rusavhengighet?

Og hva med brune menn? Kan ensomheten også forklare islamistiske fundamentalister? Har ikke de enorme familier og enda større moskeer fulle av andre brune menn å snakke med? Sannheten er at innvandrermenn fra ikke-vestlige land i Norge også er en stadig mer ensom gruppe. På arbeidsmarkedet er de isolert og diskriminert, de blir ikke forstått av sine stadig mer moderne kvinner og de slipper ikke til i offentligheten. Ensomhet er en følelse, og ikke en situasjon. Mange føler seg ensomme selv sammen med andre, og da er det relevant å snakke om mangel på tilknytning, slik Hari gjør i sin bok. Bildet kan gjøres større. Unge jenter er den gruppen som skårer høyest på psykiske helseplager i NOVAs store ungdomsundersøkelse. Eldre menn er det gruppen som rager på topp på selvmordsstatistikken. Sik kunne vi fortsatt.

Det er ikke bare de rusavhengige som må på rehab, skriver Hari, men hele samfunnet. Vi trenger en omstrukturering av måten vi lever på, slik en pasient må legge om kostholdet eller ta i bruk kognitiv atferdsterapi etter et besøk hos lege eller psykiater. Måten vi spiser og snakker, tenker og bor på. Måten vi handler, bruker og lager ting på. Alt dette bidrar til en stadig mindre grad av tilknytning, som igjen driver oss som samfunn til selvmedisinering i form av masseforbruk; av rus, av media, av forbruksvarer og av andre mennesker. Ikke ulikt mønsteret vi ser hos et individ, kan man også snakke om at vi som samfunn har blitt «avhengige» i en slik grad at vi kan snakke om en sykelighet.

Copyright: Morgenbladet

 

Call Now Button