Av: Malin Bratvold Amsrud
I dagens blogg skal vi se litt nærmere på hva som betegner bruk og misbruk av alkohol. Mange har nok fått med seg at alkoholkonsumet i Norge har gått opp, og det er ikke uvanlig å høre samtaler som går på hvordan de i Spania for eksempel drikker mer, men på en annen måte, enn hva trenden er i Norge.
Her til lands har man kanskje mer kultur for å drikke seg veldig full når helgen endelig kommer. Men hva er det som egentlig er med på å avgjøre om noe er misbruk? Er det kun mengden? Dette skal vi ta en liten kikk på i dag, uten mål om å komme helt til bunns i emnet, skal vi belyse noen av aspektene ved dette temaet.
Det er ingen selvfølgelighet i hva som gjør at visse former for bruk av rusmidler kalles bruk, mens andre former kalles misbruk. Faktorer som kan spille inn i en slik begrepsdefinisjon er stoffets lovlighet, hva slags ruseffekt man oppnår, inntatt mengde og uønskede konsekvenser? Men hva er det som egentlig er avgjørende? Grovt skissert kan man si at hyppighet, ruseffekt og det sosiale aspektet har stor tyngde når man skal vurdere hva som er alkoholmisbruk og ikke. Hvor mange ganger i uken drikker man, hvor full blir man, og drikker man seg oftest full alene eller sammen med andre?
Siden 1960- tallet har man sett en stadig økende liberalisering i synet på bruk av alkohol. Tidligere mente ni av ti at å drikke seg moderat beruset et par ganger i uken var nok til å betegne misbruk, mens i 2006 mente kun seks av ti det samme. En liknenede utvikling har man sett i forbindelse med bruk av hasj: på 1970- tallet ville nærmest alle former for bruk bli betegnet som misbruk, mens det i senere år er vanligere å vurdere omfanget og konteksten for bruken før man stempler noe som misbruk. Denne liberaliseringen holder tritt med en økt liberalisering i samfunnet. Samtidig med dette drikker man også mer i Norge, totalkonsumet har også økt, i takt med et økende liberalt syn. Det er ikke noe unaturlig ved dette i seg selv, og ved en slik utvikling unngår man det som kalles kognitiv dissonans, nemlig at man står med en vedvarende konflikt mellom det man mener og det man gjør. Konsum, og storkonsum, er ikke noe som er kulturelt betinget. Det er derimot begrepet «misbruk», som det ligger sterke normative og kulturelle føringer knyttet til. Enkelt sagt, kan man i enkelte grupper/ kulturer innta større mengder alkohol, uten at dette ses på som misbruk. Man kan altså «stor-konsumere» uten å misbruke (man drikker kanskje flere ganger om dagen, men i forbindelse med måltider), mens i andre kulturer kan terskelen for mengde være betydelig lavere.
For å vende tilbake til spørsmålet om bruk versus misbruk, så er ikke dette et spørsmål som enkelt lar seg svare på, men de innledende nevnte faktorene kan være til god hjelp. Om man drikker oftere og blir kraftig beruset, og i tillegg ofte drikker alene, vil kanskje de fleste tenke at dette er bruk som ligner mer på misbruk. Ofte har man ogs på individuelt nivå en økende terskel for hva som regnes som tegn på misbruk, jo mer man selv drikker. Detter kan føre til en liberalisering i synet på eget alkoholforbruk, selv om det skulle føre til negative konsekvenser for seg selv og andre, tilsidesettelse av andre viktige behov, og gå utover generell helse og velvære.
Skulle du være i tvil om eget eller pårørendes alkoholforbruk kan betegnes som misbruk eller ikke, ta kontakt med oss på Kildevangen så hjelper vi deg videre.
