Når sosialt stigma ikke bare er et begrep, men levd virkelighet

Av: Malin Bratvold Amsrud

9.3.2025

Kildevangen behandlingssenter har flere ganger tidligere skrevet om det sosiale stigmaet som finnes rundt avhengighetsproblematikk. Sosialt stigma er ikke bare et begrep, det er også en levd virkelighet for mange alkoholavhengige og rusmisbrukere, og ikke minst deres pårørende. Å snakke om sosialt stigma er én ting, å oppleve det er noe helt annet.

Stigmaet som finnes rundt avhengighet, kan få mange til å føle seg isolert – det kan være vanskelig å betro seg til noen, om man opplever at ens eget eller andres gode rykte står på spill. For avhengighet er vel bare noe en viss type mennesker rammes av. Eller? I dagens blogg retter vi oppmerksomheten mot de pårørendes opplevelse.

Sannheten er at alkoholisme og rusmisbruk ikke diskriminerer noen. Med andre ord kan avhengighet i teorien ramme mennesker i alle yrker, fra alle samfunnslag og kjønn.

Det kan være vanskelig å snakke om alkoholavhengighet og rusmisbruk i familien, og mange pårørende føler seg isolert. (Illustrasjon/ Freepik.com).

Det kan være vanskelig å snakke om en onkel med som er alkoholavhengig, når det synes som om ingen i vennekretsen har opplevd noe lignende før. Å skulle avsløre ikke bare avhengighet innad i familien, men også alle de mindre hyggelige detaljene som ofte følger med – kan sitte langt inne. Man kan frykte at man ved å fortelle om problemene kan stå i fare for å miste posisjon, venner og tillit. Mange opplever likevel at når de endelig våger å åpne opp, blir de møtt med forståelse og støtte. Dessverre finnes det også mange som blir møtt med skam og sosial utestenging.

Mange snakker nedsettende om mennesker med rusproblemer og alkoholisme, kanskje spesielt de som er mer «synlige» enn andre – de som er synlig ruset på åpen gate dagtid, de som henger i den lokale baren hver eneste kveld, eller de som på et eller annet vis har fått utseendet påvirket av misbruket.

Det kan være vondt for noen med rusproblematikk i familien å måtte forholde seg til slike kommentarer, og det kan være vanskelig for andre å tro at en tung alkoholiker eller rusmisbruker vokste opp i en helt normal familie, og var med i speideren og turn som liten. Man kan i sitt stille sinn tenke at «den personen du ser henger på gata, kunne vært min sønn/ min datter», eller «hen du ser ligger i grøftekanten der var min sønn/ datter for bare et par år tilbake …».

Ofte kan det være slik at det er lettere å snakke om et tilbakelagt kapittel, enn aktivt misbruk. Når en person er tørrlagt eller i behandling, kan det være lettere å snakke om alt som var, som man nå kan forsikre andre og seg selv om at ikke skal skje lenger. Det kan være lettere å åpne opp om det som har vært vondt når man kan dreie fokuset over på en mulig suksesshistorie. På den måten slipper man å forholde seg til en overveldende skamfølelse og mulig avvisning fra andre.

Alkoholisme og rusmisbruk kan ramme alle, men pårørende kan ha ulike opplevelser rundt det sosiale stigmaet som ofte følger med. Hva tenker du – burde det være mindre diskriminering og stigma knyttet til alkoholisme og rusmisbruk …?