Medavhengig-stempelet

Av: Malin Bratvold Amsrud

29.9.2025

Tidligere har Kildevangen behandlingssenter for alkoholisme skrevet om medavhengighet. I dagens blogg bygger vi videre på det som tidligere er skrevet om temaet på Kildevangens nettsider, når vi tar for oss «medavhengighets-stempelet» – som en mer eller mindre frivillig merkelapp.

INNTAK AV DE GYLDNE BOBLENE OG DE EDLE DRÅPENE kan føre med seg mange negative konsekvenser – ikke minst for alkoholavhengiges pårørende (Illustrasjon: Freepik.com).

I merkelappen som «medavhengig» ligger en tosidighet med historiske røtter. Vi skal tilbake til 1980-tallet, da Al-Anon, en organisasjon for pårørende, mente at det fulle ansvaret for alkoholismen tilhørteden avhengige. Den pårørende, i dette tilfellet livspartner, hadde ikke medansvar. Etterhvert skulle flere bevegelser, etter 1980, komme til å ha fokus på medavhengighet – dermed ble narrativet endret. Den pårørende, partneren, ble nå tillagt et medavhengig-stempel. Det ble formidlet at en alkoholikers partner led av symptomer lignende alkoholikerens egne symptomer på alkoholisme.

Medavhengighet, trass i at det er et viktig og relevant begrep, er ikke uten en problematisk slagside. Medavhengighetsstempelet brakte nemlig med seg en ny og negativ identitet for den alkoholavhengiges partner. Denne identiteten innebar en sykdomslignende tilstand, ikke ulik alkoholikerens. Dette var en identitet som man som partner til en alkoholiker, ifølge medavhengighets-bevegelsene, skulle akseptere som sin egen.

MEDAVHENGIGHET er et viktig og nyttig begrep, men det er viktig å være bevisst på hvor man plasserer ansvar (Illustrasjon: Freepik.com).

En rigid tankegang om at en medavhengig kan tillegges bestemte karakteristikker, som bestemmes av en nær persons sykdomsbilde, kan være problematisk på flere måter. Blant annet kan pårørende låses fast i et behandlingsløp på leting etter en ny og «helbredet» identitet – en identitet som ikke innebærer et stempel som medavhengig?

Et stempel som medavhengig kan ha negative følger for selvbildet, og det er ikke vanskelig å tenke seg at dette kan bli en tung byrde å bære. Som pårørende hat man ofte allerede nok av utfordringer å skulle håndtere.

Medavhengighet er samtidig ikke et begrep uten relevans i avhengighets-behandling. Men – og det et stort «men»: det er viktig å lytte til de pårørendes stemme, og kanskje også tillate seg å utfordre og problematisere synet på pårørende og deres rolle.

– For det er kanskje ikke slik at alle «symptomer» den pårørende har må tolkes i retning medavhengighet?
Hva er dine tanker om dette?

Med ønske om en god uke, fra Kildevangen behandlingssenter!

Kilde: The Alcoholic Society: Addiction and Recovery of the Self
Av Norman Kent Denzin